Det var en gang en by. Denne byen var verken stor eller liten, stygg eller pen, fattig eller rik. Byen lå mellom en praktfull bøkeskog og en idyllisk fjord, og hadde i alle år båret sitt navn med stolthet. Det samme hadde alle stedene som utgjorde omlandet, som sammen med byen utgjorde storkommunen. Storkommunen, som bar samme navn som byen, strakte seg fra nakne holmer mot havet i sør til dype skoger i nord.

Egentlig hadde dette alltid vært en god by og gode steder å leve i og på. Imidlertid var byen noen år tidligere blitt rammet av en stor ulykke. Janteloven hadde invadert byen og storkommunen, og med dette sortsyn, konkurser og all verdens elendighet.

De kloke hoder i byen, og ellers i storkommunen, var i villrede. De visste at noe måtte gjøres, men hva? Svaret kom under et besøk i nabolandet. Der var det nemlig et sted som også hadde vært preget av sortsyn og jantelov, men som ved et mirakel hadde kommet seg på beina igjen.

Mannen som fikk æren for dette bar det merkelige navnet Klovnen Dafolo. Vel hjemme igjen visste ikke de kloke hoder i byen, og ellers i storkommunen, annen råd enn å be Klovnen Dafolo om hjelp, de også. Den store dagen da Klovnen Dafolo skulle ankomme med ferje fra nabolandet opprant med tåke, duskregn og kulde. Man nærmest så sortsynet og janteloven henge over byen. Klovnen Dafolo hadde planen klar. Han skulle bruke den samme listige planen som han hadde brukt den gang i nabolandet: byen, og storkommunen ellers, skulle brandes.

Han ba om å få noen av byens, og storkommunen ellers, klokeste hoder til å hjelpe seg. Disse kloke hodene skulle utgjøre et såkalt Brand Board. En eksklusiv samling hoder som skulle hjelpe Klovnen Dafolo til å få byen på beina igjen. Klovnen Dafolo og Brand Boardet jobbet i månedene som fulgte hardt med å klargjøre redningspakken. Og, litt utpå høsten trommet man sammen til folkemøte i byens, og storkommunen ellers, gamle kino.

Tross svekkelse etter mange års sortsyn, jantelov og annen elendighet klarte byens, og storkommunen ellers, befolkning å kare seg til den gamle kinoen og fylle den til randen. I en kaskade av lys og musikk, ord og bilder ble redningspakken åpnet: ut sprang visjoner, metaforer, allegorier, symbolikk og det mest forførende tåkeprat man noen gang hadde hørt der i byen, og storkommunen ellers.

Så skjedde det: Klovnen Dafolo presenterte byens, og storkommunen ellers, unike verdier. Disse verdiene var byens kjerne, dens sjel. Og, storkommunen ellers. Det var ikke tilfeldige ord funnet i ordboken, men riktig prangende fyndord funnet i ordboken. Disse seks ordene var: kulturarv, energikilde, nærhet, livskvalitet, naturlig og under forandring. Forsamlingen ble straks rørt i dypet av sine hjerter, og kjente med seg selv at her hadde Brand Ding jr. virkelig fanget byens, og storkommunen ellers, sanne identitet, sjel, kjerneverdier.

Ikke nok med det: Klovnen Dafolo forklarte at disse kjerneverdiene var en kilde, at byen, var en kilde - selvsagt storkommunen ellers inkludert. Når Klovnen Dafolo etter dette presenterte symbolet, logoen som oppsummerte det hele, begynte flere i forsamlingen å gråte av glede.

Vel ute av byens, og storkommunen ellers, gamle kino, så man omgivelsene og hverandre med nye, felles briller. Man hadde funnet en felles plattform: seks unike kjerneverdier, kilden og logoen. I det forsamlingen strømmet ut i gatene og begynte å klistre symbolet, logoen på biler, leskur og butikkvinduer, nærmest fornemmet de hvordan sortsynet og janteloven lettet.

Man så der og da hvor unik byen, og storkommunen ellers, var i landet og i verden forøvrig. Og, hvor lett man nå kunne formidle dette til nettopp resten av landet og verden forøvrig. Byen, og storkommunen ellers, var blitt en kilde, en merkevare, et brand. Menneskene levde i brandet, og brandet i dem.

Noen kverulanter som trolig hadde vært ekstra hardt rammet av janteloven hevet røsten forsiktig for å spørre hvilken forskjell dette utgjorde for byen, og storkommunen ellers. Byens, og storkommunen ellers, kloke hoder forsto straks at slik tenkning kunne føre byen, og storkommunen ellers, ut i elendigheten igjen. Og, de formulerte straks kildelov nr. 1: du skal ikke kritisere Klovnen Dafolo, og brandet, kjerneverdiene, kilden eller tåkepratet forøvrig.

Og, vel hjemme i nabolandet igjen skrev Klovnen Dafolo følgende ord i sitt byrås nyhetsbrev PRAXIS, ordene som innbyggerne i byen, og storkommunen ellers, aldri vil glemme: “Larvik var indtil for nylig præget af sortsyn og jantelov efter at flere af byens store industrier var lukket. Erhvervslivet havde tabt pusten, og befolkningen havde tabt modet. Men der var også kræfter i byen der ikke ville give op. På en rejse til Hjørring havde man hørt om den branding-proces som byen havde været igennem og de positive resultater der var opnået. Det førte til en kontakt til Dafolo Marketing.”

Det glade budskap gikk ut til resten av landet og verden forøvrig: den unike byen under bøkeskogen, med storkommunen ellers, var reddet fra sortsyn og jantelov. Kunne Klovnen Dafolo hjelpe dem også? Når det var så enkelt?

Kilde: city-branding.no (nedlagt)