LARVIK A til Å
Keiserens nye paraply
– Per i dag er «city-brandet» Larvik kun noen tomme ord og tåkeprat om en kilde som ikke kan stanses og noe udefinerbart som jager Janteloven ut av byen.
”Branding” var i utgangspunktet en metode for å tilføre et produkt følelsesmessige og opplevelsesrelaterte kvaliteter, for dermed å gjøre det mer attraktivt. I dag er ”branding” for mange et “universelt glidemiddelet” som med hell kan brukes på alt fra leskedrikker til Frelsesarmeen og ”Trivelige Trøndelag”.
Min viktigste innvending mot ”city-branding” er tanken på “rommet” for vår daglige åndelige og fysiske aktivitet som en vare. I dette ligger en forkastelig nedvurdering av demokratiske og åndelige verdier. Ved ”branding” tilfører man en vare fabrikkerte, markedsføringstaktiske følelsesmessige og opplevelsesrelaterte assosiasjoner. Jeg oppfatter dette som en respektløs underkjennelse av distriktets reelle verdier, som generasjon på generasjon har vært med på å bygge opp.
Ved ”branding” av reelle varer manipulerer og former man de følelsesmessige og opplevelsesrelaterte assosiasjonene knyttet til produktet, men er det mulig eller ønskelig å manipulere menneskers stedsrelaterte selvforståelse og identitet? Denne er bygd opp og gjennom generasjoner, og jeg mener det er uetisk å forsøke å endre denne på grunn av en markedsføringsøvelse som Branding Larvik.
Kommunen er først og fremst en geografisk avgrenset enhet for administrasjon av demokratiske prosesser, velferdstjenester, skatteinnkreving mv. Kan man forplikte kommunens innbyggere til å være lojale ut over dette? Jeg mener man gjennom Branding Larvik forsøker å tvinge kommunens innbyggere til en tenkemåte og et verdigrunnlag som mange av oss har store motforestillinger mot.
Rene hersketeknikker (den som ikke støtter prosjektet ønsker ikke vekst og utvikling) og å forsøk på å opphøye Branding Larviks svulstige visjoner til et politisk fundament er metoder for å tvinge potensielle opprørere inn under ”keiserens nye paraply. Jeg mener at ingen har rett til å påtvinge oss innbyggere lojalitet til Branding Larvik bare fordi vi bor i prosjektets nedslagsfelt. Hva om Vestfold skal ”brandes”? Må vi ha en personlighet som er lojal mot Larvik og en mot Vestfold?
Larvik som “brand” bygger på det såkalte “brand boardets” lek med ord, formuleringer og symbolikk. Distriktets mangfold av natur, steder, mennesker og aktiviteter sammenfattes i de seks “unike verdiene” kulturarv, energikilde, nærhet, livskvalitet, naturlig og under forandring; samlet i symbolet “kilden” og logoen. De “unike verdiene” som Larvik “brand board” har kommet fram til kan imidlertid brukes i til å “brande” hver eneste by mellom Sydpolen og Nordpolen.
Kunne man ikke i det minste lagt opp til en viss analyse av det geografiske områdets styrker og svakheter samt hva man ønsker å videreutvikle før man begynte å tenke på innpakningen? Jamfør for eksempel ”brandingen” av Amsterdam (http://www.city-branding.no/choosing_amsterdam.pdf). Per i dag er ”city-brandet” Larvik kun noen tomme ord og tåkeprat om en kilde som ikke kan stanses og noe udefinerbart som jager Janteloven ut av byen..
Dette henger selvfølgelig nøye sammen med valg av “brandingkonsulent”. Sett i forhold til ”city-brandere” som Wolff Olins, Placemarque, China Brand og J.C. Williams Group virker Dafolos “tom innpakning"-metode mildt sagt amatørmessig.
Er det realistisk å tro at man kan nå de svulstige visjonene til prosjektet Branding Larvik? Hvis vi ser til Hjørring, som startet sin “branding” lenge før oss, er det lite sannsynlig at metoden man har valgt resultaterer i stort annet enn Capser, T-skjorter, lightere, klistremerker osv., samt velkomst-/info-/pendlerpakker - som kommunen trolig allikevel ville delt ut.
For tiden relaterer de “brandingfrelste” alle gode initiativ og resultater, og de forsøker å tilskrive prosjektet æren for alle gode initiativ og resultater.Faren for at “brandingen” skal ende opp som lite annet enn et pengesluk både for kommunen og næringslivet er stor.
Det beste alternativet er imidlertid å ikke kaste seg på motebølger som “city-branding”. I stedet for et fabrikkert verdigrunnlag kunne man satse på utvikling av reelle verdier og seriøs byutvikling. I første omgang kunne man kanskje satset på å få til en enhetlig profilering av bykjernen, i form av skilter, bannere utemøbler, belysning osv.?
Et eksempel man bør lære av er turistrådets forsøk på ”branding” av Norge som turistnasjon. Satsingen ser ut til å bli en flopp, og de eneste som tjener på den ser ut til å bli konsulentene. Er et slikt resultat usannsynlig også i Larvik og Hjørring? Se artikkelen ”Merkevaremarerittet”, Dagens Næringsliv, 2003-03 01.
Imidlertid er vel ”city-branding” for gøy og innbringende å drive med for bedriftsteoretikere, konsulenter, prosjektledere og brandboard til at man bryr seg om å lære av andres feil. Kaster vi oss på kommende reklamebølger også, kan vi se fram til prosjekter som “Fireballing Larvik” og “Lovemark Larvik” - spennende.
Kilde: Kommentar i Østlands-Posten (ØP) 2004-01-15 / city-branding.no (nedlagt)



