Thor Heyerdahl satt ut fra Callao i Peru den 28. april 1947. Flåten “Kon-Tiki” ble da slept ut fra havnen får så å drive med havstørmmen Humboldt. Thor Heyerdahl og hans mannskap ble etter 101 dager skylt på land på revet Raroia inne i Polynesia. Flåten hadde da krysset 8000 kilometer på Stillehavet. 

Thor Heyerdahl var ekspedisjonens leder. Mannskapet besto ellers av Herman Watzinger (meteorologiske og tekniske undersøkelser), Knut Haugland (radiooperatør). Torstein Raaby (radiooperatør), Erik Hesselberg (navigatør), svensken Bengt Danielson (sosiolog og stuert).

Thor Heyerdahl sitt formål med Kon-Tiki var å teste sjødyktigheten til søramerikanske balsaflåter og å undersøke om Inkaene - Perus opprinnelige urinnvånere – kunne ha vært praktisk i stand til å nå fram til Polynesioa, langt ute i det åpne Stillehavet

Vitenskapsmenn hadde i over hundre år diskutert om balsaflåter var sjødyktige og i hvilken grad de innfødte i Sør-Amerika kan ha bidratt til å befolke stillehavsøyene. Konklusjonen var at balsaflåter absorberer vann og derfor bare kunne brukes langs kysten i hjemlige strøk, der de kunne tas opp på strendene med jevne mellomrom for å tørke i solen. Dessuten var det en generell skepsis til tidlige navigasjonsmetoder i fortidens Sør-Amerika. Det var derfor enighet om at før de europeiske skipene kom på banen kunne av praktiske årsaker Polynesia kun nås fra Asia.

Denne generelle enigheten blant vitenskapsmenn sto i kontrast til emigrasjonsteorien for Stillehavet som Thor Heyerdahl hadde prøvd å få gehør for i en årrekke. Thor Heyerdahl mente nemlig at balsaflåter var sjødyktige nok til en slik seilas og at Inkaene hadde tilstrekkelige navigasjonskunnskaper.

Thor Heyerdahl ønsket å kaste lys over disse problemstillingene og organiserte derfor Kon-Tiki-ekspedisjonen. Ekspedisjonsmedlemmene bygget i samarbeid med peruanske myndigheter balsaflåten Kon-Tiki i Callaos havneområde.

Thor Heyerdahl sin Kon-Tiki var en kopi av flåtene som ble brukt av indianerne langs kysten av Peru og Ecuador på den tiden da de første europeerne kom. Store, sjøgående flåter av denne typen med en kapasitet på opptil 35 tonn skal i følge Thor Heyerdahl ha vært observert og skildret i detalj fra 1526 av de spanske pionerene som først oppdaget og koloniserte den søramerikanske stillehavskysten. Langs kysten av Peru og Nord-Chile er det dessuten blitt gravd ut store mengder med nydelig utskårne årer, senkekjøler og små modeller av flåtene. Noen av disse kan dateres tilbake til de første århundrene etter Kristi fødsel.

Thor Heyerdahl sin testflåte var mellomstor, besto av ni 2-fots balsastokker med en lengde på mellom 30 og 45 fot, hvorav den lengste stokken lå i midten. Stokkene var lasket sammen til krysstenger av balsa som støttet opp et sammenflettet bambusdekk og en åpen bambuskahytt. Med en dobbelmast med en bambusrå som bar et firkantet seil, fem senkekjøler festet i sprekker mellom stokkene og en solid balsablokk som støttet en lang styreåre, var konstruksjonen komplett.

Thor Heyerdahl ga flåten navnet ”Kon-Tiki” etter en legendarisk solkonge som ifølge inkahistorien skal ha hersket over landet deres før inkaene kom, hvorpå han skal ha emigrert til Stillehavet. Vel til sjøs viste Kon-Tiki seg å være meget sjødyktig og å ha en enestående bæreevne. Hver dag ble flåten drevet vestover og bort fra Sør-Amerika av de sterke passatvindene og Humboldt-strømmen, som begge holdt stø kurs mot Polynesia.

Thor Heyerdahl og ekspedisjonsmedlemmene hadde tilgang på rikholdige forsyninger av mat i Humboldt-strømmen; spiselige flyvefisker og små blekkspruter skulle til og med vise seg å lande ombord helt av seg selv, hver eneste dag. Under flåten var det hele tiden en rekke delfiner, pilotfisk, haier, makrellfisk og av og til tunfisk, så vel som spiselig plankton.

For å slukke tørsten samlet Thor Heyerdahl og ekspedisjonsmedlemmene små mengder regnvann, presset ut lymfevæske av de alltid tilstedeværende. Kon-Tiki fikk dessuten fra tid til annen besøk av hvaler, og to eksemplarer av Gempylus eller slangemakrell hoppet om bord fra dypet, en fisk som aldri før hadde vært sett av noe levende menneske.

Ved en anledning fikk de Thor Heyerdahl og de fem ekspedisjonsmedlemmene stifte bekjentskap med verdens største fisk på nært hold – en hvalhai som svømte rett under flåten.

Flåten ble utsatt for to stormer, hvorav den ene varte i fem dager. Men balsastokkene red på bølgene med imponerende letthet, og etter som vannmassene slo ned på flåtens bakstavn, rant de ut gjennom sprekkene mellom stokkene.

En større fare som truet var å bli kastet overbord av de sterke vindene. En gang mistet de nesten en mann på grunn av dette. Etter 93 dager til sjøs så Thor Heyerdahl-ekspedisjonen land for første gang idet flåten drev hjelpeløst forbi Puka-Puka på østsiden av Tuamotu-øygruppen.

Fire dager senere passerte Kon-Tiki så nære Angatau-øyen at lokalbefolkningen padlet ut til flåten med kanoene sine, men enda en gang ble den blåst videre. Da Thor Heyerdahl og ekspedisjonsmedlemmene etter 101 dager hadde nådd Raroia, ble flåten fanget av bølgene og knust mot vindsiden av et korallrev rett utenfor øya. Mannskapet kom seg på land, og etter en uke ble de funnet av lokalbefolkningen – polynesiere som bodde på den andre siden av den brede lagunen.

Den skadde flåten ble til slutt skylt rett over revet og inn i den rolige lagunen, der den ble reddet, tauet til Tahiti og fraktet tilbake til Norge assistert av franske myndigheter og norske skipseiere. I 1949 hadde en rekke nordmenn som var ivrige etter å skape et framtidig hjem til dette unike fartøyet, reist en passende bygning på Bygdøy i utkanten av Oslo.

Besetningsmedlem Knut Haugland tok fatt på oppgaven i samarbeid med Thor Heyerdahl med å bygge Kon-Tiki Museet. Den første bygningen sto ferdig 15. mai 1950.

Siden den gang har mer enn 15 millioner mennesker besøkt Kon-Tiki-museet og sett den opprinnelige balsaflåten.

Dokumentarfilmen om Thor Heyerdahl og Kon-Tiki-ekspedisjonen vant to Oscar-statuetter i 1951, og Thor Heyerdahl sin bok ”Kon-Tiki-ekspedisjonen” er blitt en internasjonal bestselger som er oversatt til nesten 70 språk.

Thor Heyerdahl og Kon-Tiki-ekspedisjonen var en viktig årsak bak framveksten av Tiki-trenden, med barer, restauranter, moter og musikk i 1950- og 60-årene – og nå ser det ut til at denne trenden er på vei tilbake både i USA og Europa.