Stavern betegner både en tidligere kommune - Stavern kommune - sør i Vestfold fylke og en by og et tettsted i dagens storkommune Larvik kommune. Fram til 1. januar 1988 var Stavern en egen kommune. Fra denne dato ble Stavern sammen med kommunene Hedrum (Lågendalen), Tjølling og Brunlanes en del av storkommunen Larvik. Stavern var Norges minste by fram til sammenslåingen, kommunen var bare på 2,3 km². Stavern har i ettertid fått tilbake bystatus da reglene for det ble liberalisert, men er ikke lenger Norges minste by. I 1999 bodde det 5514 mennesker i tettstedet Stavern. I tettstedet er det 2 barneskoler (Jordet skole og Stavern skole) og en ungdomsskole (Brunla ungdomsskole). Det eneste, uavhenginge, lokale mediet for Stavern er nettavisa iStavern.no

Stavern har trolig vært kjent som havn og ankerplass helt siden oldtiden. Navnet, i formen “Staferni”, har man funnet i skriftlige kilder fra 1100-tallet. Navnet kan være sammensatt av “stafr”, noe som stikker opp. Mindre kvalifiserte teorier går ut på at navnet enten er overført og omdannet fra Staureimr, en forsvunnet gård under Brunla, eller er hentet fra Staveren eller Stavoren, en gammel frieslandsk havneby som norske vikinger overfalt i 991.

Etter en stille periode i kampene mellom birkebeinerne og baglerne blusset kampene opp igjen da Haakon Sverressøn døde i 1204. I 1207 la både flåten til baglerne og birkebeinerne til i uthavnen Staferni, men til ulik tid.

Trolig har Larviks dårlige havneforhold gjort at strandstedet Stavern vokste fram som utskipningssted for Fritsø Jernverk fra 1650-årene. I 1664 var det 12 strandsittere og 17 husmenn i Stavern. Blant husmennene var det smed, snekker og sagmester. Dessuten gjestgiveren Engelbret Larsen. Stedet gikk under navnet Staffuernn eller Fiskernesset. Imidlertid var nok Fiskerneset selve strandstedet/sentrum eller det som i dag kalles Mølleberget.

Larvik ble kjøpstad i 1671, men havnen var ikke sikker i sterk vind. Samtidig hadde Stavern en god havn, men ingen rettigheter. Derfor skipet man varer inn til Stavern og fraktet på landeveien inn til Larvik der de ble fortollet. Fraværet av rettigheter gjorde at Stavern ikke hadde kjøpmenn, men en befolkning av loser og fiskere. Torkel Larsen ble privilegert gjestgiver i Stavern i 1671. I 1675 ble det bestemt at all postgang til og fra Danmark skulle gå over Stavern.

Under Gyldenløvefeiden i 1676 til 1677 ble batterier og forskansninger anlagt i havnen for å sikre postgangen og utskipningen fra jernverket. En mindre befestning med garnison ble i 1678 anlagt på en holme, antagelig Karlsøy. I 1685 besøkte kong Kristian den femte Stavern og gav tillatelse til å oppføre et fort på Karlsøy. I 1689 sto Citadellet på Karlsøy klart til å forsvare utskipingen av kanoner og kuler fra jernverket.

I 1692 slo de grevelige privilegiene fast at det i Stavern var forbudt å bedrive: “noget Kiøbmandsschab og Borgerlig Næring af hva Nafn det være kunde eller paa deris paaboende Tomter, som alle er det høie Herschab tilhørende at opsætte eller henlægge nogen Slags Trælast videre end til deris egne Huusbygninger og hushollinger fornødentlig”. 

I 1720 ble organisert lostjeneste innført og det var da 11 loser her. “Gamle Staværn som beboes af lodser og fiskere” er påskrevet kartet fra 1750. Grunnen byen lå på tilhørte gården Torsrød som var en del av grevskapet Larvik. Alle grunner var derfor festet. Fullstendig oppmålingsforretning ble avholdt 1751 og supplert i 1752 og 1755.

Beslutningen om å opprette verftet og flåtebasen ble tatt i 1748. Hensikten var å opprette en egen norsk flotilje. Stavern ble valgt på grunn av meget gode havneforhold (isfritt og lunt), god sikt ut mot havet og fordi stedet var enkelt å befeste.

I 1750 startet man å anlegge Fredriksvern Verft på gården Nordre Grevles grunn. Verdien av husene i Stavern steg da voldsomt for en periode på grunn av leieinntektene fra anleggsarbeiderne og håndverkerne. Stavern besto rundt 1850 av rundt 30 hus, mens antallet en generasjon senere var oppe i 78 hus. Både kulturelt og økonomisk var det stor forskjell mellom Stavern og Fredriksvern. Skjenkesteder og prostituerte betjente verftet og forlegningen.

I 1788 til 1792 ble befestningene mot land styrket med tre blokkhus på fjellene og palisader rundt byen. Av blokkhusene står nå to tilbake på landsiden. Oluf Chr. Olufsen skrev i 170 at noen hus “ere forsiunede med en Beklædning af bræder og brunt malede, hvilket tilligemed det røde tegltag og seer meget reenlig ud”. Byen har “ingen Handel og Næringsveiene bestaar alene i ubetydelig Fiskerie og Lodsernes fortjeneste”.

I 1799 ble Staverns menighet utskilt fra Tanum kirkesogn og innlemmet i Fredriksverns menighet. Fredriksvern og Stavern hadde dermed felles kirke fra 1799. Fredriksvern ble samtidig det offisielle stedsnavnet (fram til 1930). Felles skole og fattigkasse fikk den sivile og militære delen fra 1881.

I 1799 fikk man visse handelsrettigheter, men bare for innenrikshandel. Tillatelse til “at skillingsvis sælge Spise- og Drikkevarer, Tobak, The, Sukker m.v.”. I 1816 ble handelsrettighetene innskrenket og de handlende måtte nå løse kongelig bevilling og kjøpe sine varer i Larvik.

I årene 1814 til 1845 ga skipsfarten gode tider i Stavern, og i 1827 ble Stavern et knutepunkt for dampskipsfarten til København, Gøteborg og Kristiansand. Hele 22 legale brennevinshandlere fantes i 1841. Samme år ble Fredriksverns Sparebank opprettet.

I 1829 mistet Staverns innbyggere sin stemmerett til Stortingsvalgene fordi stedet ikke var ladested. Man hadde stemmerett i byer/ladesteder når man besatt hus verdt 200 spesidaler eller mer. I 1837 ble det innført kommunalt selvstyre i Norge. I Stavern fantes bare tolv innbyggere med stemmerett til kommunevalget.

Stavern og Fredriksvern fikk felles formannskap, men de ble valgt fra separate valgsogn. I kommunestyret fikk Stavern 1 formann og 2 representanter, mens Fredriksvern fikk 2 formenn og 6 representanter. Kommunestyrets saker angikk nesten kun Stavern, da all jurisdiksjon i den militære delen av Fredriksvern lå under verftssjefen. Dette medførte en svært urettferdig politisk ordning. I 1850 ble imidlertid kommunestyrets sammensetning endret til Staverns fordel, og delingen i to valgsogn ble opphevet i 1864.

Rundt 1850 var Stavern et livlig sted med 20 butikker og sjapper og hele 160 hus. Av disse husene var 54 i nybyggerstrøket Fjerdingen. På denne tiden bodde 938 mennesker i den sivile delen og 1276 i den militære. Etter at marinens hovedstasjon flyttet til Karljohansvern i 1851 holdt folketallet seg stabilt rundt 1100 i 100 år.

Etter at marinens hovedstasjon flyttet i 1851 ble det dårlige tider og fattigdom. Staverns grunn tilhørte W. F Treschows Fritsøgods. Fra 1859 tilfalt den årlige grunnleien fattigkassen, takket være William Sverdrup som var sogneprest i Fredriksvern og Treschows svigersønn. I 1880-årene ble det en del nyetablering av industri, blant annet Risøen dampsag, Christiansen & Co og Agnes fyrstikk- og trevarefabrikk.

I 1883 brøt det ut storbrann i sentrum og 89 hus gikk med. Rundt 500 til 600 mennesker husville, det vi si godt og vel halve byens befolkning. Brannen startet i en stor låve på Hammelevløkken rett bak stenbarakken, og antente først dennes tak. Så tok ilden fatt i kommandørbarakken og sykehuset bak. Derfra ble så byens sentrum antent. Hele gamle Stavern brant. Det eneste hus som ble reddet var tollboden på dampskipsbryggen.

Dagens bebyggelse i sentrum stammer fra gjenreisingen etter bybrannen i 1883. Sentrum ble da regulert med rettvinklede kvartaler orientert etter det gamle militære brakkekomplekset omkring parken. I 1904 ble det innført murtvang i sentrum.

Året før, i 1903, kjøpte kommunen de av statens eiendommer som lå utenfor vollene, bl.a. brygga og kirken. I 1916 ble statuen av Tordenskiold avduket. Hotel Wassilioff brant i 1922 og Paulsens Hotel i 1925. Samme år brant reperbanen, som ble gjenoppbygd.

I 1930 ble stedsnavnet Stavern gjeninnført. Stavern har aldri vært eget ladested eller tollsted, men fikk bystatus i 1943. Etter krigen ble bystatusen vurdert på nytt, men Stavern fikk beholde statusen. I 1980 var antall innbyggere igjen kommet opp på samme nivå som før marinens hovedstasjon ble flyttet i 1851. I 1987/88 ble byen en del av storkommunen Larvik, en sammenslåing av kommunene Larvik, Hedrum, Tjølling, Brunlanes og Stavern. I Stavern var det flertall mot kommunesammenslåing.

Kilder:
- Per Nyhus, Larvik A-Å
- Red. Hegg, Torbjørn m. fl. : Stavern fort. Stavern 1975
- Korsdal, Kari og Støveren, Hans: Fredriksvern verft 1750-2000. Stavern 2000